Kristian Krohg-Sørensen (1980) jobber som tegneserieskaper og journalist, og har vært medlem i Tegnerforbundet siden 2000. Han illustrerer for diverse oppdragsgivere og lager egne tegneserier. I 2015 debuterte han med tegneserien «Gulosten – Et liv i helvete» (No Comprendo Press). Mange av Krohg-Sørensens serier har historisk bakgrunn med dokumentarisk karakter hvor research-jobben er av stor betydning. Her er det uunngåelig å trekke paralleller til hans utdanning som journalist og russlandviter. Teknikken i tegningene hans begrenser seg i all hovedsak på blyant, tusj og penn på papir. Svarte flater møter skraverte, kjapt tegnede, men sterkt karakteristiske figurer, noe som bidrar til dybde og visuell spenning på bildeflaten. Krohg-Sørensen bor og jobber i Oslo.
TF: Kristian, kan du fortelle litt om ditt kunstneriske virke?
KKS: Jeg har alltid tegnet, men kom seint i gang som «profesjonell». Før jeg ga ut«Gulosten – Liv i helvete» i 2015, hadde jeg bare gjort sporadiske illustratør jobber og tegnet på hobbybasis. Jeg tenkte lenge at det ikke var mulig å leve av tegning, og utdannet meg som journalist og russlandviter. For meg har tegning vært gitt en mulighet til å formidle, å fortelle historier. Deter nok formidlingen som er det viktigste for meg, og jeg tenkte lenge at jeg like gjerne kunne gjøre det gjennom tekst eller radio – som journalist. Men etter «Gulosten» kom jeg fram til at det funker aller best med tegneserier. Tegninger en måte å koble av på – eller skal jeg si koble ut? Samtidig er det en håndfast prosess der en idé ender opp som et visuelt uttrykk, som jeg opplever mer konkret enn bare tekst og ord. På sett og vis har jeg skapt meg en nisje som «historisk» tegneserieskaper, og det passer meg veldig bra. Jeg har laget tre tegneseriehefter på oppdrag fra Sporveien; om trikken, t-banen og sporveisbussen. Så har jeg laget et hefte for Norsk maritimt museum, og en dokumentartegneserie om den russiske revolusjonen. I tillegg har jeg hatt gleden av å illustrere to ungdomsbøker for den produktive forfatteren Anders Totland. Jeg har også gjort noen bokomslag og fått prøvd meg som avistegner.
TF: Hvordan bruker du tegning i arbeidet ditt? Fortell litt om arbeidsprosessen din.
KKS: Jeg tegner stort sett med splittpenn og flytende tusj på A3-papir. Som tegneserieskaper er det lett å bli et vanedyr – man finner redskaper som fungerer, og klamrer seg til det. Jeg begynner med å skisse opp hver side med penn på skisseark, og når jeg har funnet en side- og rutekomposisjon jeg er fornøyd med, streker jeg den opp på A3-arket med blyant, før jeg tar fatt på tusjingen. Jeg liker best å tegne i svart/hvitt, og da er skravering viktig. Skraveringen er den beste delen av prosessen – da er all den mest krevende tegningen unnagjort og jeg kan slå meg løs og høre på lydbok underveis.
Om tegneserien skal fargelegges, skanner jeg tusjoriginalen og fargelegger i Photoshop. Jeg er ikke så glad i å jobbe digitalt, men det er ganske spennende å jobbe med å finne en palett som kler historien og tegningene.
Jeg drømmer om å få tid til å eksperimentere mer med tegnestil og ulike tegneredskaper.Jeg har laget en del tegninger i større format som jeg har fargelagt med akvarell, og det var veldig gøy. Når jeg får tid, skal jeg lære meg mer omtrykk og grafikk!
TF: Hva inspirerer deg? Jobber du ut fra et tema?
KKS: Jeg er veldig opptatt av historie, og det som inspirerer meg mest, er å forsøke å gjenskape historien gjennom tegninger og tegneserier. Det er der formidlingstrangen får mest utløp. Å levendegjøre fortida er viktig, fordi vi trenger å forstå at folk var akkurat som oss for 100 og 200 år siden, selv om de kanskje levde annerledes. Om vi klarer å ta inn over oss den tanken, vil vi kanskje gjøre bedre valg for framtida.
Jeg synes tegning og tegneserier gir gode muligheter til å levendegjøre historien, fordi en veldig effektivt kan gjenskape tidskoloritt og stemninger. Det gir meg både begrensninger, i og med at jeg liker å researche for å finne tidsriktige «kulisser» og «kostymer», men det gir også fantasien mer spillerom enn om jeg måtte forholde meg til nåtida: Det ligger alltid en form for fantasi bruk i å tenke seg til hvordan ting som har skjedd i virkeligheten, må ha blitt opplevd.
Fortellermessig blir jeg inspirert av god litteratur, og selvsagt av gode tegneserier. Jeg kan ramse opp en hel liste med tegneserieskapere som inspirerer meg: David B, Christophe Blain, Jaques Tardi, Christopher Nielsen, Hergé og Morris er kanskje de viktigste. Ellers er jeg nesegrus beundrer av gamle mestere som Dürer, Brueghel og Bosch. Otto Dix har jeg veldig sansen for, og de norske freskebrødrene. Gamle satiretegnere som Jens R. Nilssen, Olaf Gulbransson og Ragnvald Blix. Og noen fotografer som jeg stadig kommer tilbake til: August Sander, Anders Wilse og Robert Capa.
TF: Hva jobber du med for øyeblikket?
KKS: Akkurat nå er jeg i innspurten med et tegneseriehefte jeg lager på oppdrag fra Forsvarsmuseet. Det handler om krigen i Finnmark og Nord-Troms høsten 1944, da tyskerne slo retrett og la en hel landsdel øde. Jeg brukte lang tid på å lese meg opp før jeg begynte på manuskriptet, og nå sitter jeg med de siste sidene og digital fargelegging. Heftet kommer ut i forbindelse med 75-årsjubileet for frigjøringen av Kirkenes, i slutten av oktober. Med en gang jeg er ferdig, skal jeg sette alt inn på å gjøre ferdig bind to i trilogien om Gulosten, som skal hete «Gentlemansforbryteren». Jeg har jobbet med Gulosten jevnt og trutt mellom andre oppdrag, men nå er det på tide å gi ham mer tid!
TF: Hva betyr tegning (det å tegne) for deg/ ditt arbeid?
KKS: Som sagt er tegning min foretrukne formidlingsform, og de siste åra har jeg fått bryne meg på både tegneserier og illustrasjon.
TF: Fortell litt om dine arbeider i Tegnerforbundets salgsavdeling!
KKS: Tegningen «Skipsmannskap» gjorde jeg til tegneserieheftet «Torpedert», som jeg laget på oppdrag fra Norsk maritimt museum. Den handler om dampskipet «Gurre», som ble senket av tyske torpedoer i 1917. Museet hadde funnet fram sjøforklaringen og mannskapslista, men ingen bilder av mannskapet ombord. Det var gripende å lese alle navnene på et skipsmannskap der bare tre overlevde torpederingen. Å tegne dem var en måte å gjøre dem levende på – å prøve å se for seg hvem disse menneskene var og hvordan de forholdt seg til hverandre ombord på skuta. Det finnes mange foto av skipsmannskap fra denne tida, og denne tegningen har typiske elementer av slike bilder i seg: Stolte, men litt usikre blikk og litt keitete positurer. Skipper og styrmann i uniform, noen av mannskapet i finklær og noen i arbeidsklær; noen gamle og erfarne, andre veldig unge. Et arbeidslag der nesten alle omkom i løpet av noen få minutter. Sammen med nesten 2000 andre sjøfolk tok de støyten for den lukrative handelsflåten under første verdenskrig.
Tegningen «Sofienbergparken» er fra 2014, og var bare en idé som dukket opp. En bekjent av meg sa «Sofienbergparken er full av dauinger», og det stemmer jo – det var jo kirkegård der fram til 1930-tallet! Jeg har hørt om barnehageunger som har funnet knokler i jorda der. Jeg har bodd i nærheten av parken i mange år, og alltid tenkt at den er Oslos mest hedonistiske park. Folk slår seg gjerne litt ekstra løs der på varme sommerdager. Kanskje det er dauingene i molda under som påvirker dem?
***
Tilgjengelige verk av Kristian Krohg-Sørensen i nettbutikken her.
