Jill Moursund (1971) er illustratør og barnebokforfatter, og har vært medlem i Tegnerforbundet siden 2008. Ved siden av å lage illustrasjoner til tidsskifter og andres bøker, skriver og illustrerer hun også egne bildebøker. Jill Moursunds bildespråk er preget av ulike collageteknikker og en mangfoldig fargepalett. I illustrasjonene blandes akvarellflater sammen med digitale og analoge tegninger, fotografier og utsnitt fra gamle ukeblader. I en tidskrevende arbeidsprosess klipper og limer hun de enkelte bildeelementene frem til ønsket uttrykk. Resultatene vekker ikke sjeldent assosiasjoner til 60- talls retro. Jill Moursund bor og arbeider i Oslo. Mer informasjon om Moursunds arbeider finner du her.
TF: Jill, kan du fortelle litt om ditt kunstneriske virke?
JM: Jeg jobber som illustratør og forfatter. De siste årene har det hovedsakelig vært bøker jeg har jobbet med, først og fremst mine egne, men jeg illustrerer også gjerne andres tekster. Det er to helt ulike måter å arbeide på, og det er morsomt og utfordrende på hvert sitt vis. Jeg er utdannet illustratør fra Kunsthøgskolen i Oslo, og de første årene jobbet jeg mest med tidsskrift-illustrasjoner og bokomslag. Jeg har imidlertid alltid likt å skrive, jeg skulle gjerne jobbet med film og levende bilder, og for meg blir bildeboka da det perfekte møtet mellom disse kunstartene. Min første bok, Kake, KAKE! kom i 2006 og min niende egenskrevne bok er nå rett rundt hjørnet.
TF: Hvordan bruker du tegning i arbeidet ditt? Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen din?
JM: Jeg bruker tegning hele tiden, slik jeg også bruker ord og tekst. De henger helt sammen: noe kan jeg si med bilder, noe annet med ord, men bare til sammen blir det et hele, et annet språk enn uttrykket i bildene eller ordene jeg velger. Jeg har oftest en idé jeg starter med, da er det like mye tegning som skribling av ord. Siden blir det gjerne en periode med ren tekstjobbing, før jeg begynner på storyboard, og der dytter jeg like mye på tekst som på bilder. Til slutt er det selvsagt de ferdige illustrasjonene, der det ene oppslaget egentlig ikke er så viktig, det er helheten, alle oppslagene, bildene som en fortellende rekke, som er viktig. Jeg liker utprøving, forskning og lek med uttrykk, materialer og teknikk, slik jeg gjerne også tester ut ulike måter å fortelle på, enten det er visuelt uttrykk eller fortellerteknikk. Derfor vet jeg sjelden hvor jeg skal idet jeg starter, fordi det også handler om teksten, at ulike tekster trenger ulikt.
TF: Hva inspirerer deg? Jobber du ut fra et tema?
JM: Det kan være både hverdagen og det helt fantastiske. Dermed blir bøkene mine gjerne begge deler, jeg har en realistisk ramme, der det helt usannsynlige likevel har en naturlig plass. Jeg starter stort sett med en hendelse som setter noe i gang, f.eks at Ester skal flytte, (som i Stormfugler) eller at Lara kommer til en sydhavsøy og ikke får bli med opp til vulkanen, men heller skal passes av en fremmed barnevakt (Vulkanøya). Jeg setter gjerne de litterære barna mine i krevende situasjoner. Jeg sparker beina vekk under dem og ser hva som skjer. Ofte ligger nok hovedmotivasjonen min i det magisk realistiske-elementet jeg antakelig sender inn. Jeg liker at det plutselig står et usannsynlig svært vulkandyr der. Eller at reven på en genser hopper ut og plutselig er levende. Jeg liker at det usannsynlige skjer, og derfor lar jeg ofte fantasien være selve våpenet man møter den ildsprutende dragen med.
TF: Hva jobber du med for øyeblikket?
JM: Akkurat nå er det ferdiggjøring av min neste bok, Ester og hvalen, som kommer i mai. Det er en oppfølger til Stormfugler fra 2017. Der skal Ester flytte og hun prøver i det lengste å unngå det, hun håper taket på skolen blåser av eller at hun i det minste blir skikkelig syk. I løpet av boka klarer hun med hjelpen fra en bortblåst sjøfugl å forholde seg til forandringen hun verken ønsker eller har bedt om. I Ester og hvalen treffer vi henne igjen etter at skolen har startet. På vei hjem fra klasseturen ser Ester en hval, men ingen tror henne. Temaukene om havet og verdensrommet skal avsluttes med en forestilling. Safia og Kornelia vil være vakre havfruer og danse, og det synes de ikke Ester passer til. De vil ikke være på gruppe med henne, de synes bare hun er rar. Det er en fortelling om å stå utenfor og ha en kjempestor venn som bor på havets dyp.
TF: Hva betyr det å tegne for deg og ditt arbeid?
JM: På film eller teater er det gjerne en scenograf, en kostymedesigner, noen som jobber med casting, noen med klipping, etc. På bildebok får jeg gjøre alt selv! Det er tidkrevende, men utrolig morsomt. Jeg har alltid tegnet, jeg prøvde en gang å slutte, etter videregående da jeg begynte å studere statsvitenskap, men jeg holdt bare ut noen måneder. Nå skulle jeg blitt utrolig forvirret over hele verden om jeg plutselig ikke hadde mulighet til å tegne og skape mine egne univers.
TF: Kan du til slutt fortelle litt om dine arbeider i Tegnerforbundets salgsavdeling?
JM: Det er arbeider fra to av mine bøker, Stormfugler (2017) og Vulkanøya, som kom i 2014. På bildet "Stjernenatt" fra sistenevnte bok, filosoferer Lara og vulkandyret Iti om verdensrommet og så rart det er at stjernene eksploderer helt stille. "Bilturen" er fra Stormfugler. Ester forsøker å forsvinne mellom mammas planter i baksetet, men det hjelper ikke, hun får nøkkelen til det nye huset likevel.
Se arbeidene av Jill Moursund i vår nettbutikk. Trykk her.
