Torgeir Husevaag (1967) arbeider med detaljerte og nøye planlagte tegninger. De er utført med presisjon som baserer seg på regler og repeterende prinsipper. «Feil» som skjer i håndens iboende unøyaktighet vil ikke bli forsøkt visket ut eller omgjort, snarere blir de inkorporert som en vesentlig del av kunstverkets fremvekst. Husevaags arbeider fremstår som abstrakte, men kunstneren tar utgangspunkt i noe håndfast og konkret som blir gjenstand for en undersøkende og utforskende prosess. Tegningen vokser til pulserende former og danner inntrykk av noe levende og organisk. Denne fremgangsmåten resulterer i et sanselig og taktilt uttrykk. Husevaag har sin utdannelse fra blant annet Statens Kunstakademi i Oslo og Winchester School of Art. Bak seg har han en lang rekke med utstillingsvirksomhet, både i innlandet og utlandet. Han er innkjøpt av blant annet Kunst på arbeidsplassen og Nasjonalmuseet.
TF: Torgeir, kan du fortelle litt om ditt kunstneriske virke?
Jeg har jobbet som kunstner siden jeg gikk ut fra Akademiet i Oslo 2000, med utstillinger, noen utsmykkinger og sporadiske bokprosjekter (kunstnerbøker). Jeg har atelier i Oslo, og jobber stort sett herfra. Kunstnerskapet mitt har en utforskende karakter. Generelt er tegning og skriving min komfortsone, men noen ganger jobber jeg også tredimensjonalt eller romlig, og har vært innom både performance og video. Mange av tegningene mine er generative eller regelbaserte, en form for spill. Disse verkene er som regel serielle, med vekt på forholdet mellom variasjon og gjentakelse. Jeg kan jobbe i flere år med ett prosjekt, å utforske varianter av et tema, inntil det føles utbrukt eller jeg trenger en annen innfallsvinkel. Over tid har fortellende prosjekter med figurative illustrasjoner blitt viktigere for meg. I det siste har jeg jobbet med disse narrative arbeidene i en slags montasjefilmer med fortellerstemme. Denne retningen håper å få utviklet videre fremover.
TF: Hvordan bruker du tegning i arbeidet ditt? Fortell litt om arbeidsprosessen din.
Jeg klarer ikke å bruke tegning som et kjapt og spontant ideutviklingsredskap. Jeg liker det motsatte – å jobbe med langsomme, nesten meditative, og egentlig ganske låste prosesser. Jeg holder alltid på med flere ting på en gang, sånn at jeg har flere arbeidsstasjoner på atelieret. Da kan jeg veksle mellom kanskje 4-6 parallelle ting. Et par av dem er tegninger, resten er andre oppgaver. På en typisk dag jobber jeg kanskje først litt på en generativ tegning, så litt på en illustrativ, så på noe helt annet, osv … etter hvert kommer jeg tilbake tilden første tegningen igjen. Slik går det mange dager, sannsynligvis uker, før ett arbeid er ferdig, og jeg får god tid til å følge med på utviklingen, forestille meg det ferdige resultat, og glede meg til å se om det blir som jeg tror. Samtidig ser jeg etter kvaliteter i de uferdige stadiene underveis, som jeg kan prøve å legge til rette for å rendyrke i senere tegninger. Når jeg jobber med generative tegninger er reglene forutbestemte, og jeg har på en måte delt meg selv i to. Mitt tenkende jeg lager planen, mitt utøvende gjennomfører den. Dermed kan jeg tegne i vei uten hele tiden å måtte ta estetiske avgjørelser. Jeg blir paralysert av å måtte ta for mye avgjørelser. Likevel kan det være litt rom for endringer underveis: Jeg kan lage nye regler eller gjøre tilpasninger og tilføyelser, så lenge det ikke påvirker delene som allerede er utført. Når et arbeid er ferdig må jeg jo vurdere om resultatet har noen verdi, da. Om det er visuelt stimulerende, på en eller annen måte. Hvis jeg jobber serielt må ikke hver tegning være «bra» i seg selv, da er det helheten og samspillet mellom delene som teller.
Tegning kan ellers både være et mål i seg selv og et middel, i betydningen at det er et element i en større helhet.
Når jeg jobber med figurative tegninger er det mer som et middel, i samspill med f.eks tekst. Her jobber jeg ofte etter foto og bruker lysbord. Det er en annen arbeidsprosess, med andre målsetninger, men også den er ganske mekanisk.
TF: Hva inspirerer deg? Jobber du ut fra et tema?
Inspirasjon er mer vimsete enn den metodiske arbeidsmåten min. Jeg lar meg ofte fascinere av en liten detalj i noe: En merkelig formulering, en måte å tegne en strek på, et merkelig kartutsnitt, et sidespor i en personlig historie. Så begynner jeg å samle, kartlegge og organisere, tegne og skrive. Det ene kan ta det andre, det kan gå noen år …
Det finnes likevel noe underliggende. Jeg har vel egentlig alltid vært mest fascinert av tegning som ligger tett opp mot språk, hvor altså hver prikk eller strek eller nyanse er et tegn som har en spesifikk betydning. Typisk kart og annen infografikk. Kombinasjonen av informasjon, språk, mønstre, forbindelseslinjer og tilfeldighetenes spill eksisterer i alt jeg gjør, men kan opptre i mange forkledninger. De er både til stede i de biografiske arbeidene jeg holder på med nå, som omhandler livet til min far, før og etter han fikk alzheimer, og i tidligere prosjekter med utgangspunkt i f.eks. (kortspillet) poker eller fasetter av klimaendringer. Og selv om jeg er opptatt av hvert tema som spesifikke felt eller sfærer, må disse underliggende strukturene også være tilstede.
Jeg blir selvsagt inspirert av andre kunstnere, og får mye ut av Sol LeWitt, Ilja Kabakov, Mark Lombardi, Jorinde Voigt, eller bare å bla gjennom siste nr. av Fukt magazine. Ikke-kunst kan være like interessant – Florence Nightingales analytiske kakediagrammer fra Krimkrigen, for eksempel, er både fascinerende i form og innhold.
TF: Hva jobber du med for øyeblikket?
Jeg jobber mot en utstilling i Trondheim Kunstforening. Hovedvekten av den vil bestå av generative arbeider. Jeg lager en serie nye tegninger, basert på forenklede kompassroser.
Jeg jobber også med en film. Da jeg stilte ut på Kunstplass [Oslo] i fjor hadde jeg med to korte filmer som het Prolog- og Epilog til Junaiten. Det var en form forflytende montasjefilmer som handler om hvordan Alzheimer tok fra faren min de tingene som betød mest for ham – i hans egne ord. De er med på Østlandsutstillingen som åpner 2. april. Nå jobber jeg med den «manglende» delen imellom, selve «Junaiten», som handler mer om hvordan en livshistorie konstrueres. Den vil bli laget i samme stil, hvor tegning, plansjer, foto og fortellerstemme blandes til en slags poetisk biografi. Til filmen tegner jeg av de 95 bildene i et fotoalbum, i samme størrelse som papirkopiene. Her er tegningene rekvisitter til filmen, men jeg synes de har en egenverdi også, så de blir antagelig til et album etterpå, altså en kunstnerbok i ett eksemplar.
TF: Hva betyr tegning (det å tegne) for deg/ ditt arbeid?
Det er en slags konstant, noe jeg alltid faller tilbake til – enten jeg vil eller ikke. For jeg synes egentlig det er et bra ideal for en kunstner å ikke være bundet av ett materiale eller medium, men jeg er nok litt for opphengt i mønstre, skraveringer, graderinger, laveringer, konturlinjer og alt annen som kjennetegner tegning, til å kunne leve opp til det.
TF: Fortell litt om dine arbeider i Tegnerforbundets salgsavdeling!
Det er et par tegninger fra serien "Forplantninger", og et par tegninger fra utprøvingsfasen mot serien jeg nevnte tidligere, basert på kompassroser.
"Forplantninger" var en generativ serie tegninger, hvor små algoritme-endringer gjennom 61 enkeltarbeider skapte en syklus av oppløsning og gjenopprettelse. Bortsett fra en ytre form, en sirkel, har ikke disse tegningene noen ytre referanser –sånn sett visualiserer de «bare» betingelsene for sin egen tilblivelse. Men de kan selvsagt vekke assosiasjoner.
Jeg har tegnet dem med splittpenn og tusj. Små gester eller strøk gjentas etter en tabell med forskjellige «risikonivåer» for å gjøre «feil». Når så feil/ unøyaktigheter skjer, forsterkes de, litt som en kjedereaksjon. Forplantnings-serien ble tegnet i to faser. Den første var streng og minimalistisk. Så lagde jeg en animasjonsfilm med utgangspunkt i tegningene. Deretter videreførte jeg tegningene – tilføyde en slags analyse av fenomenene som oppsto i den første fasen – hull, utvekster og andre forstyrrelser. Den første fasen handlet bare om det serielle, den andre fasen handlet om å arbeide med hver tegning som et enkeltarbeid.
Den planlagte kompassrose-serien har en diskret forbindelse til prosjektet om min fars alzheimer-sykdom. Han var orienteringsløper hele livet, men til slutt mistet han retningssansen og gikk seg vill. Kompassrosene kommer også til å bli oppløst.
//
Se arbeider av Torgeir Husevaag i nettbutikken.
