Om du befant deg i Oslo i 2016 eller 2017, og gikk mot Aker Brygge, så har du sannsynligvis allerede stiftet bekjentskap med Johannes Høies tegninger. Sammen med kunstnerkollega Shwan Dler Qaradaki utsmykket han den såkalte fredsveggen ved Nobels Fredssenter. Kunstverket, som var 60 meter langt, var tettpakket med tegnede kommentarer om ytringsfrihetens kår. Johannes Høie er altså ikke redd for store formater, og hans stødige strek har dekorert vegger på blant annet Kunstnernes Hus, Kunsthall Grenland og mange offentlige bygg og institusjoner. Tegningene hans er rike på referanser, og inspirasjon henter han fra blant annet folklore, svartmetall og kunsthistorien. Johannes Høie (født 1981) har vært medlem i Tegnerforbundet siden 2008. Han bor og arbeider i Oslo. Mer informasjon om Høies arbeider er tilgjengelig på kunstnernes hjemmeside.
TF: Johannes, kan du fortelle litt om ditt kunstneriske virke?
JH: Arbeidet mitt innebærer i hovedsak tegning, installasjon, monumentale veggarbeider og nå også maleri. Tegningen har jeg hatt med meg så lenge jeg kan huske, men hvordan jeg har brukt den har variert. Jeg oppdager stadig noe nytt i den. Jeg arbeider mest figurativt og fortellende. Sammenhengen mellom det fortellende og hvordan dette blir fortalt gjennom det tegneriske språket er viktig for meg. Symbiosen mellom idéen og hvordan dette uttrykkes har alt å si for om det fungerer. Og innenfor dette søker og eksperimenter jeg stadig. Jeg varierer uttrykket mitt mye for å finne det rette språket. Det kan eksempelvis være mer klassisk, mer ekspresjonistisk eller enklere og kalligrafisk. Jeg har arbeidet mye med store temporære tegneinstallasjoner, som kanskje har vært den mest synlige delen av arbeidet mitt. Monumentale veggarbeider tegnet for frihånd direkte på veggene. Jeg maner dem frem uten hjelpemidler som projektor o.l., en prosess som innebærer mye improvisasjon og intuivitet. Jeg liker friheten i å kunne angripe rommet mer kompromissløst. Vesentlig er også poesien i det forgjengelige, at et arbeidsintensivt monumental-verk kun kan oppleves temporært, likt et tegnerisk teater.
TF: Hvordan bruker du tegning i arbeidet ditt? Kan du fortelle litt om arbeidsprosessen din?
JH: Jeg arbeider med tegning delvis som en metode for å få idéer ned på papiret, hvor det hele er mer søkende, utprøvende og minner mer om skissing i sin direkte intuivitet. Men aller mest som et språk for å formidle idéer. Så prosessen inneholder begge disse aspektene. Men jeg tenker aldri på det som skisser eller forelegg for noe annet, for jeg har alltid et ønske om at tegningen skal bli et resultat. At det som kommer ned på papiret er det ferdige. Denne innstillingen, tror jeg, har jeg hatt i meg helt siden jeg tegnet i barndommen. Øyeblikket hvor energien går med til å få ned idéen direkte fra hodet, kan ikke gjentas med samme intensitet, så jeg fokuserer alltid på å få det til på første forsøk, og legge ned alt jeg kan i det der og da. Så kan man heller bomme noen ganger om det må til. Prøve seg på en annen idé og komme tilbake til det senere når man har ny energi og når man kanskje vet bedre hvordan det skal løses. Ofte må man arbeide med ting flere ganger, gå gjennom ulike faser og perioder for å skape andre ting senere. Å få til en idé eller hvordan man mestrer å utføre den, kan det gå årevis i mellom. Når man arbeider, vet man egentlig ikke alltid om det man gjør er grunnlaget til noe langt der fremme i tid eller om det er noe man vil få til der og da. Slik er det vel med så mangt, men det blir veldig tydelig i et kunstnerisk arbeid.
TF: Hva inspirerer deg? Jobber du ut fra et tema?
JH: Jeg har så mange temaer, eller om du vil, en stor tematisk kropp jeg arbeider med. Men jeg formulerer sjelden eller aldri noe tema før jeg begynner å jobbe. Og jeg synes faktisk det blir vanskeligere og vanskeligere å formulere det jeg arbeider med, verbalt i etterkant, jo mer jeg tegner. Siden det tegneriske språket er det språket jeg da har fokus i. Da er det allerede «artikulert» tegnerisk og banaliseres veldig lett om man skal beskrive arbeidene. Det føles lett meningsløst sett fra en kunstners ståsted. Jeg synes således andres beskrivelse av arbeidene mine er mer interessant og givende, om de har observert dem godt nok vel å merke.Momenter som samfunnet, mennesket, natur og kultur, og hvordan disse spilles opp mot hverandre og problematiseres, er nok uansett en rød tråd; samt det forgjengelige. Men temaene kommer gjerne til underveis og vokser seg frem organisk, gjennom lengre arbeidsprosesser. I arbeidene finnes et vesentlig fokus på det fortellende, med narrativer balansert i et finurlig tematisk vippepunkt. Jeg dyrker friheten i det grenseoverskridende hvor diversitet og ulike aspekter får utfolde seg parallelt.Jeg kan inspireres av ting jeg leser eller filmer jeg ser. Kunsthistorien er jo også en åpenbar og tydelig kilde til inspirasjon. Jeg liker hvordan kunsthistorien er som en lang dialog mellom kunstnere. Kunst med en sterk vilje bak inspirerer meg. I mine nyeste arbeider har jeg vært inspirert av filmens verden. Da helst kunstfilmen og arthaus, noe jeg alltid har hatt sansen for. Filmer som gjerne viser livet, samfunnet og mennesket på sitt mest brutale. Det er som om man «ser» en eksistensialistisk roman utspille seg på skjermen. Det kan være en heftig opplevelse. Det er film så langt unna underholdning man kan komme og de gjør ofte dype inntrykk på meg. Såpass at jeg ikke orker å se dem så ofte. Først og fremst er jeg interessert i hvordan en regissør tenker i forhold til det å skape bilder. Dette teatrale og iscenesatte for å fortelle noe om mennesket har veldig mange paralleller til billedkunsten og den malerkunsten jeg nå ser på å gjøre. Man kan dessuten stadig se scener som kunne vært malt av Caravaggio eller Goya og som har mye av den samme slagkraften.
TF: Hva jobber du med for øyeblikket?
JH: Jeg arbeider stadig med tegning på flere måter og sjonglerer ulike tegneprosjekter parallelt, men har over en lang periode arbeidet med å utvikle en ny retning i mitt arbeid som involverer en overgang til maleri. De arbeidene jeg arbeider med nå går i metode og stil mot det klassisk figurative, men også mot det mer ekspresjonistiske. Jeg har båret på noen idéer lenge som jeg etterhvert skjønte at måtte utføres i et mer malerisk språk. Jeg malte da jeg var kunststudent, og jeg har vært nysgjerrig på hva som ville skje om jeg nå gikk inn i dette igjen med den erfaringen jeg har opparbeidet meg som tegner. For tegningen er med her også. Det tegneriske i symbiose med det maleriske er også noe jeg arbeider med å prøve ut. Dette har vært en naturlig vei videre fra veggarbeidene mine hvor disse kvalitetene har vært tilstede hele veien. Jeg har faktisk også arbeidet med å gjøre om noen av tegningene mine til oljemalerier. Det har vært interessant å se dem i en annen form. Dette har vært en lang og krevende prosess hvor jeg har gått meg bort flere ganger. Men det har vært viktig med en lengre fordypningsfase for å utarbeide dette og jeg har vært nødt til å gi dette tid. Nå har resultatene begynt å komme og jeg håper å få en serie med disse nye arbeidene ferdig til en utstilling nå i år.
TF: Hva betyr det å tegne for deg og ditt arbeid?
JH: Tegning er selve basisen for det jeg arbeider med og er med meg hele veien. Som redskap, språk og metode. Og det er noe som alltid har hatt en sentral plass i livet mitt. Det å tegne har noe veldig direkte over seg. Når jeg setter meg ned for å tegne, settes jeg i en bestemt tilstand hvor jeg lettere får kontakt med fantasien og idéene. Man skreller vekk alt annet, idéer får fri flyt og man oppnår i beste fall et fokus som gjør ting klarere. Jeg tror absolutt dette gjelder for andre kreative metoder og øvrig kunstnerisk arbeid i større eller mindre grad, men kanskje ikke på en så direkte måte som tegning. Jeg opplever eksempelvis mer motstand og forvirring i prosessen med maleri, selv om dette er en nokså beslektet kunstform. Da får jeg stadig behov for tegningen for å finne retning og fokus. Den erfaringen jeg har som tegner har blitt veldig viktig i dette arbeidet og egentlig i alt jeg prøver meg på. Jeg tror tegningen representerer en form for frihet for mange kunstnere. Noe uavhengig. I alle fall for mange som arbeider tegnerisk i min generasjon. Og helt sikkert også mange av dem som tok opp tegningen fra 90-tallsgenerasjonen. På den tiden var kunsten preget av store produksjoner, budsjetter og stramme, kalkulerte prosjekter. Klimaet kan i retrospekt oppleves som temmelig rigid, dogmatisk og lite åpent. Derfor tror jeg tegningen, som både var en mer leken kunstform og samtidig vennlig mot lommeboken, ble så appellerende. Det å tegne gjorde mange kunstnere sånn sett mindre avhengige. Man kunne jobbe hjemme og uten budsjett i ryggen. Den var dessuten mindre institusjonalisert. Jeg tenker derfor at tegningen representerer en frihet og gjerne også noe rebelsk, i denne konteksten. Og blant annet derfor tror jeg den vil fortsette å være viktig i fremtiden. Men med frihet kommer jo ansvar. Uten disiplin og hardt arbeid er det selvsagt ikke verdt noe. Tegning er jo så mangt og tegningen er kompleks. Det er dagdrømmernes og poetenes kunstform, men det er helt klart også kontrollfrikenes og de arbeidsnarkomanenes kunstform.
TF: Kan du til slutt fortelle litt om dine arbeider i Tegnerforbundets salgsavdeling?
JH: Disse arbeidene ble til under en periode hvor jeg var i startfasen med en serie tegninger jeg fortsatt arbeider med. Her inngår også blant annet et omfattende triptykon med mengder av detaljer, narrativer og figurer. Jeg hadde funnet en litt annen gren eller retning i mitt arbeid som åpnet opp for enda mer absurde og mørkere motiver, noe som trigget meg til å gå enda lenger i denne retningen. Det seies jo gjerne at man bør holde igjen, stramme til og skrape bort, til fordel for verket. Noe jeg også velger å gjøre i blant, og som for all del er en god visdom og strategi. Men budskapet som ligger bak dette peker på det å balansere verket. Og jeg mener det er en vel så krevende balansekunst å gå mot det mer maksimalistiske. Det å balansere mange elementer og mye mening i et motiv interesserte meg. Da jeg tegnet disse tenkte jeg mye på hva som ligger i mennesket, bakenfor vår bevissthet. Hva finnes skjult i vårt arvestoff? Før vår dokumenterte tidsregning. Før utviklingen av vår gjeldende moral og det siviliserte. Før våre tabuer ble tabuer. Hva som potensielt bor i oss. Det utemmede, ville og farlige i mennesket som plutselig kan våkne til i oss. Disse arbeidene maner frem tenkte scenarioer hvor disse sidene kommer til syne. Jeg oppfatter vår samtid som svært konform, satt og lite villig til å konfronteres med det ubehagelige. Dette har klart også vært både en motivasjon og en inspirasjon til å skape dem. Men som sagt har balansen mye å si for motivet. Og kontrasten mellom det vakre og, i dette tilfellet, makabert stygge. Kontrasten mellom stygt og skjønt er forøvrig noe jeg tror gjennomsyrer arbeidet mitt. Det er gjerne der det vibrerer.
.jpg)
