Heidi Øiseth (1961) har vært medlem i Tegnerforbundet siden 2010. Hun jobber ofte i store format på upreparert lerret, og bruker blyant, tusj, kull, pastellkritt, men også ukonvensjonelle materialer som for eksempel kaffe for å utføre verkene sine. Øiseths arbeider består ofte av skraveringer som gjør at noen av verkene ved avstand nesten virker monokrome. Et annet iøyenfallende element er den reduserte fargebruken bestående av sort, og jordtoner som sammen med de repetitive skraveringene og lerretsunderlaget fremkaller assosiasjoner om avleiringer og korrosjon. Arbeidene inviterer betrakteren til å fordype seg i bildeflaten, og her begynner man bokstavelig talt å føle tiden, og ikke minst tiden som har gått gjennom hvert enkelte strek. Heidi Øiseths arbeider kan beskrives som langsomme, nesten meditative, samtidig som de åpner opp for et nytt perspektiv ved hver betraktning.
Heidi Øiseth bor og jobber i Oslo. Mer informasjon om Heidi Øiseth her.
TF: Heidi, kan du fortelle litt om ditt kunstneriske virke?
HØ: Jeg jobber med tegning i en intuitiv prosess. Prosjektene mine bygger på psykologiske prosesser, et bakteppe av følelser, der selve teppet tas i bruk som symbolbærer, noe som dekker til, skjuler og beskytter. Materialene er i hovedsak upreparert lerretsstoff som tegneunderlag, men lerretsstoffet brukes også som materiale i store collager. Stoffene preges med materialer som tusj, kaffe, støv, sot, slitasje over tid, deretter tilføres tegning med kull, pastellkritt, fargeblyanter og blyant, eller andre type stoffer og jeg benytter også søm som strek.
TF: Hvordan bruker du tegning i arbeidet ditt? Fortell litt om arbeidsprosessen din!
HØ: I «Layers» som er det prosjektet jeg jobber med nå, tar jeg i bruk det samme upreparerte bomullslerretet som tidligere. Jeg har brukt dette materialet siden 2006. Lerretsflaten blir preget over tid, med tusj, kaffe og gjennom slitasje. I prosjektet «Behind the Layers…» tegnet jeg med kull og pastellkritt, helt til jeg møtte min egen begrensning. Flaten tettet seg igjen og til slutt måtte jeg overgi meg til resultatet, slik vi ofte må i livet. Påføringen av strek ble en slags performativ utfordring.
I mitt siste prosjekt avdekker jeg flaten, fjerner de tykke flatene med pastellstrek og slik fremstår arbeidene nakne, rå og uavklarte. Her dekkes følelser gjennom en handling, der noe dekker noe annet. Streken fra tidligere arbeider, er nå erstattet med fysiske lapper som tegnende element, der lapper dekker til spor og et collagearbeid trer frem. Lerretsdukene henges enkeltvis eller som lagvise flak, som boksider, med historier og minner. Stoffene har ligget på gulvet, der spor av støvrester, hverdagslige flekker og naturlig slitasje oppstår gjennom tid, som et resultat av mitt arbeid. Collagen tilføres også stoffbiter fra annet lerretsmateriale eller gamle stoffer som slitte klær, klær som bærer minner. Jeg påfører også intuitive tegninger, streker, “notater” og stemninger, som er en slags dagboknotater.
Tidsaspektet er viktig, da arbeidet sier noe om tiden det tar, der håndens nitidige arbeid møter flater som er slitt over tid, og som til slutt også kan tre frem som noe annet. Jeg søker fornemmelser av noe gammelt, nedtegnelser, dagboknotater som forteller noe om følelser kroppen husker, eller om det som er skjult for oss.
TF: Hva inspirerer deg? Jobber du ut fra et tema?
HØ: Jeg bestemmer meg ikke for temaer, de blir til underveis. Jeg jobber intuitivt og vet ikke helt veien videre. Det er et følelsesstyrt prosjekt. Et sted å være. Tematisk handler arbeidene mine om å beskrive psykologiske prosesser og om hvordan noen følelser dekker over andre følelser. Vi ser sekundærfølelsen, men ikke primærfølelsen. Hendelser og minner påvirker livene våre, derfor belyser jeg også noe mange står i av psykologiske utfordringer, avmakt, stress, angst og depresjon. Tiden vi lever i speiles i oss mennesker og aldri har vi hatt større utfordringer enn nå. Jeg er opptatt avdisse påkjenningene. Jeg beskriver dette ved å viske ut og ved å dekke til med streker eller med collage der gamle tegninger og stoffbiter brukes til å korrigere flaten og skjule følelser som kan være vanskelige.
I prosjektet «Behind the Layers» dekket jeg til med tette flater av streker, i "Layers" er strekene fjernet og den mer nakne flaten kommer mer til syne, men fortsatt fjerner jeg og dekker til, men i «Layers» med stoffer og stoffbiter.
I «Black Corner» blir gamle klær eller minner sydd inn i arbeidene og skjult. Det å skjule kan også handle om å beholde en viss kontroll over hva som er synlig på overflaten. Likevel er sporene, eller restene av dem, tilstedeværende. Det vi feier under teppet, ligger der.
TF: Hva jobber du med for øyeblikket?
HØ: For øyeblikket arbeider med prosjektene «Layers» og «Black Corner». «Black Corner» - prosjektet har vokst frem parallelt med «Layers» - prosjektet og føles nå dagsaktuelt, da verden nå opplever angst og isolasjon. Jeg visste ikke hvilke utfordringer verden skulle møte, når dette arbeidet startet. Dette er derfor et personlig prosjekt.
«Black Corner» er en installasjon. Her ønsker jeg å skape en emosjonell tilstand. Gjennom installasjonens romlige kvaliteter prøver jeg å skape et ukjent sted, en mental tilstand, der mye av veggene og et hjørne, er dekket med tepper. Det er lukket, en slags isolasjon fra verden, en stillhet, der man går innover i seg selv og ikke ser utover. Veggene er dekket med bomullslerret som er farget, en tett beskyttelse. På veggen henger et gammelt dynetrekk, sammen med fargede stoffbiter som skjuler historier. Det er mange uttrykk som kan tolkes som tegning. «Black Corner» blir en tegning for meg, der stoffbitene skaper tegningen og komposisjonen i installasjonen. Noen biter dekkes av andre og disse igjen av strimler med stoff, festet med nåler. På gulvet ligger fargede gamle laken. Her hviler knuter, sydd av gamle klær og fylt av gamle klær. Kontrollknutene er håndfarget og brodert, her blir sømmen strek, og objektene eller abjektene, tilføres også strek med tusj og blyant. Hardt sydde knuter som ikke skal slippe noe ut, slik man kan kapsle seg inn i angsten, noe mange opplever når livene våre og verden er uoversiktlig og utrygg.
Hvilke assosiasjoner kan man få til et slikt sted, der man er trengt opp i et hjørne, et rom for det kjente eller ukjente, der fremtiden er uklar. Kanskje jeg prøver å reformulere noe, der svarene ikke er selvfølgelige og historiene er gjemt i stoff, objektene, det uforståelige, det som setter seg i kroppen.
TF: Hva betyr tegning (det å tegne) for deg/ ditt arbeid?
HØ: Tegning er en tilstand for meg, et sted å være, et fristed. Arbeidene oppstår gjennom en nitidig og intuitiv arbeidsprosess, en tilstedeværelse som skaper et rom uten konkluderende svar. Tegningen utfordrer tålmodigheten gjennom detaljene. Jeg prøver å nå ned til noe ubevisst, men likevel erfart. Ikke kunnskapen i overflaten eller fakta, men dette flytende som; "A fluctuating centre, which forms never reach". Fluktuasjon betyr å flyte fritt, eller noe som flyter over en væskeansamling, slik mine streker flyter over en flate av tusjavleiringer. Jeg prøver ikke å kontrollere, men la forandringene skje, der et prosjekt leder til et annet gjennom oppdagelser underveis. Prosess kan være en elv som hele tiden er i bevegelse, men som noen ganger går i strie strømmer, noen ganger renner mykt og som i perioder kan stilne av i en vakker kulp. Prosess er forandring for meg. Valgene ligger i materialene, fargene, tegneredskap og formater. Betydningen, historiene arbeidene forteller, kan forandre seg gjennom materialene. Prosesser krever tålmodighet, standhaftighet, påståelighet og et rom for tvil. Jeg tegner flate, energi, ingen energi, stillhet, tyngde, kropp, følelser, sansning, pakker inn eller visker ut.
Jeg tegner erfaring, noe jeg vet om, noe som er mitt. Følelser som ikke krever kontakt med hodet. Hodet har lett for å rasjonalisere eller ta på seg skylden. Lagene blir en erfaring mellom fortid og nåtid, bakteppet er fortid, flaten over kan være noe som dekker til; dekker til som en hinne for uklare minner. Følelser er mer troverdige enn tanken. Alt du tenker er ikke sant. Tegningen kan være en måte å finne tilbake til seg selv på og gjennom dette ser man kanskje andre bedre også. Hvorfor jeg henger arbeidene som tepper, er fordi det kan være et sceneteppe som snart skal heves, vi sitter klar og venter på historiene bak… fremtid og håp.
Tegningen, rytmer, dager som går, gjentagelser, tradisjoner, tiden det tar å arbeide, er ting som binder oss sammen og gir livet betydning. Noe erfart kan bli tydeligere for oss når det gjentas, skrives igjen og igjen, fortelles igjen og igjen, slik streken også repeteres i en tegning.
TF: Fortell litt om dine arbeider i Tegnerforbundets salgsavdeling!
HØ: Arbeidene i Tegnerforbundet er to mindre arbeider. De har tittelen «In a Distance». Disse arbeidene oppsto i slutten av prosessen til utstillingen, «Behind the Layers, you will maybe find the Surface» i Tegnerforbundet. Arbeidene er de første sporene til et av mine siste prosjekter, «Layers». «In a Distance» er laget av stoffer. Bildene er stofflige i sin taktilitet og overflate. Stoff bindes til minner, lukt og følelser. Stoff binder oss til fortiden, mennesker, men kan også skjule ufortalte historier.
Lerretsdukene jeg jobber på, er preget med kaffe. Flekkene kan minne om kart, en kystlinje, et draft eller bare spor av tid. Streker og tegn, forteller om en tilstand, der tankene flyter av sted. Gjennom strekens repetisjon skjer en tildekning som kan si noe om det bakenforliggende. Stramme streker dekker det myke, men ikke helt, og sporene fra kaffe er tilstedeværende. Strekene kan være tid, dager, timer. Livets repetisjon.
«In a Distance» er nært knyttet til et sted, i mitt tilfelle en brygge, havets horisont og gamle draft. Jeg ser på selve handlingen av å skape arbeidet som et uttrykk for verdien av tiden det tar, der alle strekene sakte er tegnet for hånd. Tilstedeværelse er også en tilstand som fremkalles hos meg når jeg sitter på brygga og ser utover havet. Da blir alt helt stille. De mest verdifulle svarene kan man ikke jakte på, de må man vente på og denne kontakten finner jeg ved sjøen, se utover for å se innover.
Prosjektet uttrykker også kartets viktighet av å finne veien. Finne veien i den personlige historien og i sin plass i verden.
***
Tilgjengelige verk av Heidi Øiseth i nettbutikken.
