Utstillingen All that Lies Between i Tegnerforbundet er hovedutstillingen til Tegntriennalen 2023.
Årets triennale foregår, ved siden av Tegnerforbundet, på Nasjonalmuseet, Deichman Bjørvika og Tenthaus.
Åpning 12. oktober 2023 (se åpningsprogrammet)
Finn ut mer om Tegnetriennalen 2023.
//
All that lies between. Alt som ligger mellom det tegnede og det skrevne. Historiene som ikke skal skrives ned, men som finner sin rette form gjennom tegningen. Mellomrommene, de hvite flekkene på vårt språklige kart, som finner sted mellom ordene. Tegningene som unndrar seg ordene, og ordene som fyller tegningene med nytt innhold. Tretten kunstnere stiller ut i Tegnerforbundets galleri med arbeider som beveger seg i dette landskapet – mellom tegningen og teksten, streken og ordet, papirets materialitet og talen som er immateriell. Kurator for utstillingen i Tegnerforbundet er Ottar Karlsen.
Å lære seg å snakke er en tidkrevende prosess. Fra spedbarnets babling til vårt første ord, til mer eller mindre full kontroll over språket. I løpet av denne prosessen har vi lært å uttale ord og vendinger på en korrekt måte, og vi forstår at språket har regler og en egen logikk. Det finnes en riktig måte å bruke språket på, og det finnes en feil måte å bruke språket på. Språket tar bolig i oss. En gang tidlig i tenårene slutter de fleste av oss å tegne. Vi blir i overkant kritiske til våre egne streker, de ikke ligner på virkeligheten, og de ligner ikke på bildet vi så for oss da vi satte oss ned for å tegne. Vi slutter å utforske verden gjennom streken. Hva så med resten? Alt det som befinner seg utenfor det vi har lært oss å uttrykke? Meningene som ikke uttrykkes med og i ord, men som ligger mellom ordene. Bak ordene. Hvilke estetiske, politiske og lingvistiske oppdagelser ligger gjemt i språket vårt? Hvilke historier finnes i tegningene til de som ikke slutter å tegne?
Adam Pendleton lager visuelt slående tekstarbeider. Ord og setninger på engelsk opptar bildeflaten. Vi kjenner ordene, og vi forstår setningene, men de slår oss likevel som nye. Pendelton setter et kritisk søkelys på ordene som bygger historien. Er språket et redskap eller en ruin? Er det en ruin, kan kanskje noe nytt bygges opp av fragmentene som ligger igjen?»
Gabrielle Paré benytter seg også av engelsk i kunsten sin. Et språk de fleste i Norge i dag snakker og forstår. Paré avdekker ny mening i mellom sprekkene i språket, i lingvistiske kriker og kroker, og kaster lys på språket for å avdekke det som ligger skjult. Paré analyserer måten forskjellige avsendere kan ha ulik tilgang på språk. Hun ser på hvordan vi alle deler de samme bokstavene og ordene, men at deler av språket kan være utilgjengelig for noen, mens de er en del av dagligtalen til andre.
Christina Bruland undersøker et språk som ikke er tilgjengelig for mange av oss. Som kunstner og tegnspråktolk bruker Bruland norsk tegnspråk som kunstnerisk materiale. I grafikk og leire fanger Bruland dette flyktige språket mellom immaterielle tegn og tegninger og konkret mening, og viser veien til et tredje språk: kunsten som kommunikasjonsform.
Araiz Mesanza tar utgangspunkt i en annen immateriell og flyktig del av vår kommunikasjon: tungens posisjon i munnen og leppenes form når ord og lyder uttales. Mesanza har laget et alfabet bestående av det som ser ut som støvdotter eller skygger. Det er et alfabet som speiler at – på tross av våre mange forskjellige språk og dialekter – det er samme munn og samme tunge som gjør jobben med å uttale dem. Lyder som uttales likt eller nesten likt, men betyr vidt forskjellige ting på forskjellige språk, skaper nye lag av misforståelser på vår babelske ferd gjennom historien. Hva om disse lydene kunne finne en egen form, bli sitt eget alfabet? Hvem kan tale dette språket?
Mette Stausland sine tegninger er de konkrete sporene etter en søkende prosess. Arbeidene hennes er ikke tegninger som formidler en ekstern eller personlig historie, de er i seg selv den tegnede historien om sin egen tilblivelse. Sporene av denne tilblivelsen, leting på arket etter den riktige formen, de utviskede strekene og feltene, blir et eget språk som tar form etter hvert som det blir nedtegnet.
Om Stauslands tegning er språk i tilblivelse, kan Terje Nicolaisen sine arbeider sees på som en nulling av et kunstnerisk språk. I sitt prosjekt til Tegnetriennalen forsøker han å starte på nytt, med blanke ark så å si, for å erfare hva som dukker opp på arket med en kunstnerisk nullstilling. Hva kan bli laget i et forsøk på å glemme innøvde streker og formuleringer? Er det i det hele tatt mulig å starte på nytt?
Jan Groth jobbet ikke med språk som sådan. Likevel kan hans streker og merker minne om tegn og symboler. De er like mye intim tilstedeværelse som nikk mot et system utover seg selv. Groths tegning har tittelen «Pre-alfabet», noe som gir den en mer konkret betydning. Her søker ikke håndens spontane bevegelser kun å manifestere sin eksistens, strekene søker å settes i system, å arrangeres. Men det er ikke der enda, dette er et pre-alfabet, det som kommer før systemer og mening. Hva finnes her? Hvilke ord og meninger skal etter hvert formuleres av dette pre-alfabetet? Kan vi tillate oss å spekulere i om Groths alfabet, når det en gang finner sin sanne form, kan formulere en tanke vi enda ikke har tilgang til?
Bui Quy Son benytter seg av språk som råmateriale for sin kunst. I et forsøk på å lage et nytt språk, bøyer og knekker han opp språkets fysiske form. Gjennom å lage en ny typografi, eller endre på en eksisterende typografi, søker han å endre meningen i språket. Kan ord og uttrykk fylt av fremmedfrykt, rasisme og homofobi løsrives fra en diskriminerende mening gjennom å vris på skeive? Ligger konkrete holdninger pakket inn i typografien så vel som i språk og kultur?
Et av spørsmålene som kuratorgruppen hadde med seg i arbeidet med Tegnetriennalen, var om tegning kan regnes som et eget språk. Et allment og universelt språk, fratatt hverdagsspråkets interne logikk og regler, men tilført nyanser og muligheter for gjenkjennelse som hverdagsspråket mangler. Er det slik at enkelte historier og erfaringer mer presist kan uttrykkes i en tegning, heller enn å lete etter og sette sammen de rette ordene?
Både Sissel Fredriksen og Victor Guzman bruker tegningen som redskap for å fortelle historier. Om krig og lidelse, og om oppvekst og søken etter fellesskap.
Sissel Fredriksen har tegnet tv-skjermer, som viser ødelagte bygninger, raserte hjem og trange bomberom. Bildene stammer fra krigen i Ukraina, og viser lidelsen til det ukrainske folket og konsekvensene av Russlands rakettangrep mot landet. I hjørnet av de tegnede skjermene ser vi en liten blå logo fra en nyhetskanal eller tv-stasjon. Det er en avstand mellom bomberommene og Fredriksen som tegner dem, slik det er en avstand mellom Fredriksens tegning og oss som betraktere. Det er en avstand mellom Ukraina og Oslo. Hva gjør denne avstanden med oss? Kan Fredriksens tegning av tv-skjermer formidle noe av vår egen følelse av fortvilelse og hjelpeløshet? Kan Fredriksens tegning si noe om vår egen plass i verden?
Victor Guzmans prosjekt «As we recall home» handler om å finne sin plass i verden. Familien til Guzman kom fra Chile til Norge. I tegningene hans får vi tilgang til en nær og privat sone. Som om vi er på besøk i barndomshjemmet hans, omringet av familiær orden og rot, får vi ta del i hverdagsliv og lek. Spredt utover tegningenes bildeflate er flekker av farge som minner om barnlige skriblerier. Ved nærmere betraktning ser vi at det er parabolantenner. I Guzmans tegninger blir disse fargerike parabolantennene til et tegn, et symbol på familiens søken etter tilhørighet, og i påvente av dette, deres søken etter chilenske tv-kanaler.
Aurora Passero Kan en tekstil installasjon fungere som et uavhengig fysisk språk? Et språk der taktil nærhet og tilstedeværelse erstatter ordene? Hva kan vi lese ut av et slikt språk, hvilke meninger og utsagn er vevd inn i trådene? Aurora Passero jobber med tekstile installasjoner som går i dialog med arkitekturen som omgir de. Hun søker motsetninger innad i, og mellom, arbeidene sine, et abstrahert språk, hvor det rå og bastante møter det subtile og skjøre. Passero blander sjangre og kvaliteter for å skape en visuell disharmoni og spenning, og henter fritt inspirasjon fra populær- og undergrunnskultur, kunsthistorie, håndverkstradisjon og etnologisk materiale. Til TT23 har Passero laget et vevd utsagn, en meningsbrytning i form av tråder og luft, motstand og letthet.
Johan Urban Bergquist og Marthe A Andersen går på jakt etter de skjulte sidene av vår bevissthet, og i vår sosioøkonomiske historie. I Marthes performative foredrag blir vi guidet gjennom pengesedlenes hemmelige historie, og blir innviet i de skjulte symbolene, spøkelsestegningene og meningene gjemt i pengesedlene våre. I all vår kollektive rikdom, hva forteller tegningene på pengesedlene oss om vår egen historie og vårt eget selvbilde? Kan de gi oss et nytt innblikk i våre symbolske verdier? Eller avsløre noe om oss som vi ikke visste fra før?
Sannsynligheten for å få avslørt noe en ikke visste om seg selv er i aller høyeste grad til stede når Bergquists alter ego Orakelet foretar en lesning med hjelp av sine orakelkort. I et verk som låner like mye fra tegnekunst som performancekunst og relasjonell kunst, vil Orakelet dykke ned i drømmene til publikum, tolke og forutsi dem.
_
Filer:
–
Bilde (utsnitt): Adam Pendleton. Untitled (Who is Queen). 2021. Silkscreen ink on Mylar. ©Adam Pendleton, courtesy of Private Collection and the gallery Max Hetzler Berlin, Paris, London. Photo: Nicolas Brasseur.
